En gammel mann, som hadde levd et langt liv, hadde nylig blitt enkemann. Han flyttet hjem til sønnen, svigerdatteren og barnebarnet sitt.
De gamle hendene var slitne, synet var dårlig og han var dårlig til beins.
Da de satt ved matbordet og skulle spise sammen, skalv ofte den gamle mannens hender så mye at han sølte rundt seg.
Sønnen og kona hans irriterte seg mye over det, og flyttet han til et mindre bord i hjørnet. De gav ham en treskål, siden han hadde knust så mange tallerkener.
I blant kunne de skimte en tåre i øyekroken til den gamle mannen, men de valgte å ignorere det.
I stedet fortsatte de seg bare å irritere seg når han mistet ting på gulvet.
En kveld, før middag, så pappaen at sønnen hans lekte med noen trebiter på gulvet. Han spurte vennlig: «Hva lager du?»
Sønnen svarte like vennlig: «Å, jeg bygger bare en skål til deg og mamma som dere kan spise av, ved det lille bordet, når jeg selv blir voksen.»
Ordet traff foreldrene så hardt at de ble målløse. Deretter begynte tårene å renne.
Den kvelden tok pappaen forsiktig sin eldre far sin hånd og tok han med til familiebordet. Resten av sine dager spiste den gamle mannen alltid med familien sin, og ingen brydde seg lenger om han mistet en gaffel, sølte litt melk eller skitnet til duken.
Moralen er: Ikke glem at barna dine lærer av dine handlinger. Ta vare på mennesker rundt deg på samme måte som du selv ønsker å bli tatt vare på. 🥰
