Etter elleve års ekteskap fortalte mannen min at han hadde søkt om skilsmisse, og skulle flytte ut, og min første tanke var: hva med barna mine?
Min sønn var eldst, fem år, og min datter bare fire. Kunne jeg klare å holde oss sammen, og gi dem en følelse av å være en familie?
Kunne jeg som enslig forsørger ta vare på hjemmet vårt og lære dem etikk og verdier de trenger på veien videre i livet? Jeg visste ikke. Men jeg visste at jeg måtte prøve.
Så hver søndag gikk vi i kirken. I løpet av uken, tok jeg meg tid til å gjøre lekser sammen med dem, og vi diskuterte ofte hvorfor det er viktig å gjøre de riktige tingene. Det tok tid og energi i en periode hvor jeg hadde lite å gå på. Det var heller ikke lett å vite om jeg egentlig nådde inn til dem.
En morsdag, to år etter skilsmissen, gikk vi til kirken. Jeg la merke til alle de nydelige blomstene som sto i små vaser på hver side av alteret. Under gudstjenesten fortalte presten at han trodde morsrollen var en av de tøffeste jobbene i livet, og at det fortjente anerkjennelse og belønning. Han ba alle barna om å komme frem for å plukke ut en vakker blomst og gi den til sin mor som et symbol på hvor mye de var elsket og verdsatt.
Sønnen og datteren min gikk hånd i hånd opp midtgangen med alle de andre barna. Sammen vurderte de hvilken blomst de skulle gi meg.
Vi hadde klart oss gjennom en vanskelig tid, og denne lille takknemligheten var akkurat det jeg trengte. Jeg så på de vakre blomstene og begynte å tenke på hvor jeg kunne ha blomsten de valgte til meg. Jeg var helt sikker på at de ville finne en fin blomst for å vise sin kjærlighet til meg.
Barna mine tok oppgaven alvorlig,de studerte vasene med blomster. Lenge etter de andre barna hadde returnert til sine plasser, og gitt mødrene sine en vakker plante, hadde mine to vanskelig for å ta et valg.
Til slutt tok de et valg. Smilene lyste i ansiktene deres da de gikk stolt ned til der jeg satt, og ga blomsten de hadde valgt ut til meg.
Jeg stirret forbløffet på den ødelagte og visne blomsten sønnen min holdt. Jeg tok blomsten. Det var tydelig at de hadde valgt den minste og dårligste planten. Jeg så på smilene deres at de var stolte av valget sitt. Jeg visste hvor lang tid de hadde brukt, så jeg smilte tilbake og tok imot gaven deres.
Men da måtte jeg spørre, av alle de vakre blomstene, hva gjorde at dere plukket ut akkurat denne planten for å gi til meg?
Med stolthet sa min sønn: «Denne så ut som om den trengte deg, mamma».
Tårene rant nedover ansiktet mitt og jeg klemte begge barna lenge.
De hadde gitt meg den største gaven jeg kunne få.
Mitt harde arbeid og hadde ikke vært forgjeves, da forsto jeg at de ville vokse opp og klare seg helt fint. 💖
