En eldre hund med et slitent blikk vandret en dag inn i hagen min.
Jeg kunne se at han hadde et hjem, ettersom det så ut som den spiste godt, og at han hadde et skjerf rundt halsen og halsbånd.
Han kom rolig bort til meg, jeg klappet han litt på hodet, og deretter fulgte han meg inn i huset. Han fulgte meg gjennom gangen og la seg i et hjørne hvor han tok seg en blund.
Omtrent 1 time senere gikk han bort til døra, og jeg slapp han ut.
Neste dag kom han igjen. Han hilste på meg i bakgården, gikk inn og fant plassen sin i hjørnet i gangen hvor han igjen sov i en times tid. Dette fortsatte i ukesvis. Hver dag kom han og tok seg en blund før han forsvant igjen.
Nysgjerrig som jeg var, festet jeg en lapp på halsbåndet hans som lød: «Jeg vil gjerne finne ut hvem som eier denne hunden, og vil samtidig spørre om du er klar over at han nesten hver ettermiddag kommer og tar seg en lur i huset mitt.»
Neste morgen da han kom for å ta sin daglige lur, var det festet en ny lapp til halsbåndet hans:
«Han lever i et hus med 6 barn, to av dem er under 3 år gamle og han prøver nok bare å ta igjen tapt søvn. Kan jeg bli med han i morgen?» 😉